Algarves historie

Arkeologiske bevis (særlig i Vila do Bispo-området) tyder på  at den tidlig okkupasjonen av denne regionen går tilbake til neolittiske eller paleolittiske perioder. Keltere, fønikere og kartager fulgte og etablerte handelshavner langs kysten og etablerte Portus Hanibalis (dagens Portimão) i 550 f.kr. Under etterfølgende romersk styret tilhørte området til provinsen Lusitania inntil det ble okkupert av vestgoterne som ble værende der frem til den arabiske invasjonen i det 8. århundre. Maurerne ga området navnet Al-Gharb Al-Andalus (vest for muslimske Iberia), og ble værende til det 13. århundre. Maurerne hadde stor betydning for regionen, noe som etterlot en rik arv som fortsatt er tydelig i dag.

I 1249, under regjeringstiden til D. Afonso III, gjennomførte portugiserne erobringen av Algarve noe som førte til at alle portugisiske monarker måtte kalles  «Konge av Portugal og Algarve" før proklamasjonen av republikken i 1910. Det 15. århundre var en periode med stor ekspansjon i Algarve og da Henrik Sjøfareren la base for sine maritime utforskende reiser her la dette grunnlag for hans berømte sjøfartsskole i Sagres og han etablerte viktige handelsstasjoner i regionen.

Algarve ble alvorlig rammet av jordskjelvet og resulterende flodbølge i 1755 som ødela mye av den historiske arven til regionen. I 1774 fikk Kong D. Josés berømte minister Markien av Pombal ansvar for å bygge opp igjen Baixa-områdene i Lisboa etter jordskjelvet og deretter foretok han ombygging av den viktige grensebyen Vila Real de Santo António.